Min oldefar, David Alan Peterson, var en amerikansk krigshelt fra 2. verdenskrig. Før han gikk bort, pleide vi å reise til Boca Raton, Florida, annenhver jul for å feire høytiden sammen med ham. Ettersom min bestefar døde av kreft før jeg ble født, overtok oldefar tomrommet av å ikke ha to bestefedre, derfor kalte jeg han grandpa. Da jeg var yngre, visste jeg at grandpa hadde tjenestegjort som soldat under 2. verdenskrig, men jeg var for liten til å forstå dybden i hans innsats og den betydningsfulle rollen han spilte. Da vi besøkte ham i 2013 fikk vi ham til å fortelle om livet sitt med hovedfokus på krigen. Vi tok flere lydopptak som til sammen ga oss et utdypende bilde av hans opplevelser.
Han var kun 19 år da han vervet seg, like gammel som jeg er nå. Det setter livet mitt i perspektiv hvor beskyttet jeg er. Det gikk virkelig inn på meg å høre den gamle stemmen hans fortelle sine historier på opptakene. I denne oppgaven tar jeg for meg problemstillingen «Livet som soldat under 2. verdenskrig – var det virkelig verdt det?» Jeg ønsker å belyse hans opplevelser og det traumet han gjennomgikk som elite soldat. Var det virkelig verdt at han, og millioner av andre, måtte gjennomgå så mye smerte for at framtidige generasjoner får leve i fred og trygghet?
Grandpa forlot oss i mai 2015, og det er først nå som jeg har blitt eldre, at jeg virkelig har innsett hvor unikt og spennende livet hans var. Lydopptakene vi tok er nå også for meg verdifulle. Jeg synes det er viktig å dele grandpas historie, slik at den ikke blir glemt. Denne oppgaven gir meg muligheten til å fordype meg i hans fortid. Troppen hans er kjent i USA, men ettersom den også inkluderer viktige deler av norsk krigshistorie, er den viktig også i Norge.
Grandpa forlot oss i mai 2015, og det er først nå som jeg har blitt eldre, at jeg virkelig har innsett hvor unikt og spennende livet hans var. Lydopptakene vi tok er nå også for meg verdifulle. Jeg synes det er viktig å dele grandpas historie, slik at den ikke blir glemt. Denne oppgaven gir meg muligheten til å fordype meg i hans fortid. Troppen hans er kjent i USA, men ettersom den også inkluderer viktige deler av norsk krigshistorie, er den viktig også i Norge.
Grandpa sitt tidligere liv.
Grandpa ble født den 22. juli 1923 i Canada. Som spedbarn ble han adoptert inn i en familie i
Harrisville, Michigan, der moren var norsk og faren dansk. Harrisville er et lite tettsted ved Lake Huron, en av verdens største innsjøer, og hadde på 1930-tallet knapt 500 innbyggere.
De som bodde der kjente hverandre godt og støttet hverandre, men på grunn av sin avsides beliggenhet ble området utnyttet av mafiaen i Detroit og Chicago til smugling av alkohol fra Canada til USA i forbudstiden.
Grandpa vokste opp med to omsorgsfulle foreldre, men han opplevde også utfordringer knyttet til The Great Depression. Denne tiden var preget av økonomisk krise, som førte til sult og lidelse, også i Michigan. Dette formet hans generasjon til å være vant til å klare seg med begrensede ressurser. Grandpa likte å dra på lange sykkelturer med venner, hvor de sov i telt eller under åpen himmel, og fisket i The Great Lakes.
Han snakket mye om den økonomiske nøden han opplevde under The Great Depression.
Grandpas mor var lærer og la stor vekt på at han skulle gjøre det bra på skolen. Harrisville hadde en jernbanelinje som gikk gjennom byen. Dette vekket tidlig hans interesse for tog og industrielle maskiner. Denne fascinasjonen fulgte ham gjennom hele livet.
Grandpa ble født den 22. juli 1923 i Canada. Som spedbarn ble han adoptert inn i en familie i
Harrisville, Michigan, der moren var norsk og faren dansk. Harrisville er et lite tettsted ved Lake Huron, en av verdens største innsjøer, og hadde på 1930-tallet knapt 500 innbyggere.
De som bodde der kjente hverandre godt og støttet hverandre, men på grunn av sin avsides beliggenhet ble området utnyttet av mafiaen i Detroit og Chicago til smugling av alkohol fra Canada til USA i forbudstiden.
Grandpa vokste opp med to omsorgsfulle foreldre, men han opplevde også utfordringer knyttet til The Great Depression. Denne tiden var preget av økonomisk krise, som førte til sult og lidelse, også i Michigan. Dette formet hans generasjon til å være vant til å klare seg med begrensede ressurser. Grandpa likte å dra på lange sykkelturer med venner, hvor de sov i telt eller under åpen himmel, og fisket i The Great Lakes.
Han snakket mye om den økonomiske nøden han opplevde under The Great Depression.
Grandpas mor var lærer og la stor vekt på at han skulle gjøre det bra på skolen. Harrisville hadde en jernbanelinje som gikk gjennom byen. Dette vekket tidlig hans interesse for tog og industrielle maskiner. Denne fascinasjonen fulgte ham gjennom hele livet.
Hva ledet ham til å bli en del av First Special Service Force?
Den 7. desember 1941 angrep Japan Pearl Harbor. Grandpa var da 18 år gammel og dette motiverte han til å gå inn i det amerikanske forsvaret. Forsiden av avisen «The Detroit Free Press» fra 8. desember 1941 dagen etter angrepet på Pearl Harbor. (The Detroit Free Press)
Den 7. desember 1941 angrep Japan Pearl Harbor. Grandpa var da 18 år gammel og dette motiverte han til å gå inn i det amerikanske forsvaret. Forsiden av avisen «The Detroit Free Press» fra 8. desember 1941 dagen etter angrepet på Pearl Harbor. (The Detroit Free Press)
Det var en spent 18-åring som stod og ventet på toget en kald vinterdag i Harrisville i januar 1942.
Grandpa trivdes godt i militæret. Etter endt rekruttskole ble han det vi i Norge ville kalt gardist, hvor han var en del av de soldatene som passet på president Franklin D. Roosevelt. En av oppgavene han hadde var å passe på at det ikke var sabotører som kunne ødelegge tog og jernbanelinje.
Livet som gardist var ikke det grandpa hadde sett for seg da han vervet seg. Da det en dag ble hengt opp en notis i messen, hvor en kunne verve seg som fallskjermsoldat, våknet interessen til grandpa. Det var en helt ny type soldat, noe han ville vite mer om. Han gikk derfor på informasjonsmøte. På møtet ble alle som hadde kone og barn oppfordret til ikke å søke, da
det var en svært farlig tjeneste. Grandpa var fast bestemt på å bli en del av den nye troppen, som senere fikk navnet The First Special Service Force (FSSF).
Grandpa trivdes godt i militæret. Etter endt rekruttskole ble han det vi i Norge ville kalt gardist, hvor han var en del av de soldatene som passet på president Franklin D. Roosevelt. En av oppgavene han hadde var å passe på at det ikke var sabotører som kunne ødelegge tog og jernbanelinje.
Livet som gardist var ikke det grandpa hadde sett for seg da han vervet seg. Da det en dag ble hengt opp en notis i messen, hvor en kunne verve seg som fallskjermsoldat, våknet interessen til grandpa. Det var en helt ny type soldat, noe han ville vite mer om. Han gikk derfor på informasjonsmøte. På møtet ble alle som hadde kone og barn oppfordret til ikke å søke, da
det var en svært farlig tjeneste. Grandpa var fast bestemt på å bli en del av den nye troppen, som senere fikk navnet The First Special Service Force (FSSF).
Detaljer om dannelsen av FSSF under 2. verdenskrig I 1941 hadde de allierte laget en plan for å ta tilbake Norge fra nazistene. Denne planen fikk navnet Operation Jupiter. De allierte ville her bruke spesialstyrker for å støtte hovedoperasjonene. Derfor ble The First Special Service Force (FSSF) opprettet. Dette var en helt ny elitegruppe hvor de ønsket å bruke både canadiske og amerikanske soldater. Disse soldatene skulle trenes i fallskjermhopping, fjellklatring, skigåing, samt angrep bak fiendens linjer. Det var spesielt to hovedmål som troppen skulle brukes til, nemlig angrep på tungtvannsanlegget på Rjukan og gruvene i Evje og Knaben. (Burhans, 1947, s. 33)
Oppdraget og målene til FSSF
Tungtvannsanlegget på Rjukan, som var drevet av Norsk Hydro, ble et viktig mål for de allierte. Dette var nødvendig for tyskernes forsøk på å utvikle atomvåpen. Gruvene i Evje og på Knaben hadde mineralressurser. Gruvedriften og andre industrielle aktiviteter kunne ha strategisk verdi både for okkupasjonsmakten og motstandsbevegelsen, avhengig av de spesifikke ressursene som ble utvunnet (Burhans, 1947, s. 33).
Siden FSSF skulle kjempe i Norge, ble noen nordmenn også rekruttert. Skiinstruktørene og en etterretningsoffiser, Finn Roll, var norske (Gylseth, 2023, s. 35). Disse rekruttene ble sendt til en intens trening i Fort Harrison som ligger nær byen Helena, Montana.
Tungtvannsanlegget på Rjukan, som var drevet av Norsk Hydro, ble et viktig mål for de allierte. Dette var nødvendig for tyskernes forsøk på å utvikle atomvåpen. Gruvene i Evje og på Knaben hadde mineralressurser. Gruvedriften og andre industrielle aktiviteter kunne ha strategisk verdi både for okkupasjonsmakten og motstandsbevegelsen, avhengig av de spesifikke ressursene som ble utvunnet (Burhans, 1947, s. 33).
Siden FSSF skulle kjempe i Norge, ble noen nordmenn også rekruttert. Skiinstruktørene og en etterretningsoffiser, Finn Roll, var norske (Gylseth, 2023, s. 35). Disse rekruttene ble sendt til en intens trening i Fort Harrison som ligger nær byen Helena, Montana.
Trening, utrustning og særegenheter ved denne styrken Rekruttene skulle primært trenes i skigåing, fjellklatring og fallskjermhopping. De måtte også tilpasse seg kulde. Det var et raskt og knallhardt program. Stedet var valgt på grunn av at naturen liknet Sør-Norge.
Øvelse på fallskjermhopping. (Werner, 2006, s. 7)
Da de ferske soldatene kom, hadde klokken akkurat passert midnatt og de fikk beskjed om å spenne på seg fallskjermene helt uten trening.
Øvelse på fallskjermhopping. (Werner, 2006, s. 7)
Da de ferske soldatene kom, hadde klokken akkurat passert midnatt og de fikk beskjed om å spenne på seg fallskjermene helt uten trening.
Tid var en knapp ressurs, og allerede 48 timer etter ankomst, stupte de mot bakken under sin aller første topptur. For mange var dette et nervepirrende møte med det ukjente. Fallskjermhoppingen ble prioritert fordi man trodde at en felles opplevelse av å mestre denne utfordringen ville styrke samholdet blant mennene. En annen øvelse, utholdenhet, var tester med 97 kilometer lange marsjer, der oberst Marshalls regime satte rekord med 20 timer. Treningen inkluderte også demontering, sammensetting og skyting med fiendens våpen, slik at soldatene kunne bruke erobrede maskingeværer på slagmarken. Dette skulle vise seg å være avgjørende under slaget ved Monte Majo. Nærkampinstruktøren, Dermot "Pat" O'Neill, en ekspert på ubevæpnet kamp, lærte soldatene å angripe vitale punkter. De drillet på å bruke kniv og trekke pistol raskt. Treningen var brutal, angrep mot hverandre med bajonetter medførte ofte skader.
Desember 1941 markerte starten på skisesongen med norske instruktører. Etter å ha lært grunnleggende teknikker, ble mennene presset til å mestre krevende langrenn i formasjon med full oppakning, helt til de nådde standarden til den norske hæren. Som enhet var det forventet at de skulle operere i alpine og arktiske miljøer. De fikk spesialutstyr tilpasset klimaet, inkludert ski, parkaser, sekker og feltrasjoner (Nelson, 2004, s.19). Våpenarsenalet inneholdt også ikkestandardiserte våpen som Johnson maskingevær. Disse ga økt ildkraft. I tillegg trente de på å bruke tyske våpen i tilfelle behov. Enheten fikk til slutt sin egen kampkniv, V-42, designet av oberst Frederick selv.
Mens treningen pågikk ble det endring i planene. Operasjon Jupiter stod overfor betydelige logistiske og militære utfordringer, inkludert det vanskelige norske terrenget. Det var også risikabelt med hensyn til tyske motangrep, samt behov for omfattende sjø- og luftstøtte. Disse faktorene ble vurdert på et høyt politisk plan. Det ble samtidig vurdert en strategisk invasjon av Normandie (Operation Overlord). Dette ville ha en mer umiddelbar effekt på krigen, som førte til at planene om en invasjon av Norge ble avlyst i september 1942 (Burhans, 1947, s.36). Det ble likevel fort klart at de allierte kunne bruke ferdighetene til FSSF ved invasjonen av Italia, da landet på lik linje med Norge har mye fjell.
Treningen til FSSF var både intens og allsidig, og forberedte dem på utfordringene de skulle møte i de kommende krigshandlingene. Fra fallskjermhopping til å mestre ski i kulden, ble de en tropp blant eliten, klar til å operere under ekstreme forhold. Grandpa hadde greid kravene. Sammen med omtrent 2300 andre soldater var han nå en del av First Spesial Service Force. Han var heldig og fikk rollen som assistent til sjefene i FSSF, siden hans mor hadde påsett at han hadde blitt god i både lesing og skriving. I tillegg hadde han interesse for biler og bilmotorer, noe som viste seg å være verdifullt. Når de ikke var i kamp skulle han holde orden på papirer og han
skulle være sjåfør for sjefene.
skulle være sjåfør for sjefene.
Tidlig om morgenen den 10. juli 1943 gikk grandpa og de andre ombord på det store skipet SS John B. Floy. Sammen med søsterskipet, SS Nathaniel Wyeth, la de ut på en elleve dager lang reise (Burhans, 1947, s.59). De unge soldatene visste at de skulle ut i krig, men ikke hvor. Etter som dagene gikk fulgte de med på sola og stjernene, og de forstod at de gikk i nordvestlig retning. For å tenke på noe annet spilte de poker. Etter noen dager kom kapteinen på høyttaleranlegget og fortalte om oppdraget. De skulle angripe Kiska, en øy på utsiden av Alaska, som japanerne hadde tatt. Grandpa kjente på spenning og forventning, dette var jo det han hadde ønsket å være med på helt siden han hadde vervet seg. Grandpa skulle være med på sin første militære operasjon, Operasjon Cottage.
Forberedelser til Operasjon Cottage Grandpa kunne se hvordan store vulkanske fjell kom opp av havet. Skipene hadde nådd øya Amchitka, 64 km øst for Kiska, hvor de skulle etablere en leirplass. Grandpa ble raskt kjent med de lunefulle værforholdene og terrenget på Aleutene. I et lydopptak forklarte grandpa hvor vanskelig det hadde vært å bevege seg på den myke, myrlignende tundraen. Da grandpa kom i land, oppdaget han at etableringen av leirplassen var en svært fysisk krevende oppgave. Her gjorde de sine siste forberedelser for å angripe japanerne på naboøya Kiska.
Angrepet på Kiska
Under kraftig marine bombardement, startet invasjonen av Kiska 15. august 1943. Grandpa som var sammen med FSSF-ledelsen, padlet mot Quisling Cove ved midnatt og sikret strendene ved 01:20 tiden (Burhans, 1947, s.65). De markerte landingssoner for forsterkninger før de etablerte forsvarsstillinger innover i landet. En rekke åser lå ved munningen til Kiska havn. Disse var 500 meter høye. Grandpa fikk i oppgave å speide etter japanske ubåter fra en av disse åsene, mens øya ble gjennomsøkt. Han fortalte at jo trøttere han ble, jo flere ubåter så han. "Etter at vi hadde gjennomsøkt hele den store øya fant vi ingen japanere, de hadde flyktet i ubåter før vi kom”. Det eneste som var igjen på øya var utstyret japanerne hadde latt igjen, samt noen store hunder. Selv om de ikke møtte på fiendtlige japanere, hadde Grandpa opplevd hvordan han taklet å angripe fiendtlige stillinger. Som han selv fortalte, visste han nå at han taklet å være redd. For som han sa: “hvis du ikke er redd når du er i krig, er det noe galt med deg”. Troppens motto var “dare to die”.
Da de var helt sikre på at Kiska var tom for japanske soldater reiste Grandpa sammen med de andre til øya Adak. Fra Adak reiste Grandpa den 23. august med skipet The Bell. Da The Bell klappet til kai i San Francisco, fikk soldatene beskjed om at alle øst for Mississippi elven kunne reise hjem på en kort permisjon, og møte opp i Norfolk to uker senere (Burhans, 1947, s.66-83). Det var derfor en glad ung mann som satt på toget på vei hjem til Harrisville. Han hadde ikke vært hjemme på over ett år. De tre dagene Grandpa fikk i
Harrisville snakket han ofte om. Han var bygdas nye superstjerne. USA hadde ikke vært
lenge med i krigen, og ingen hadde møtt noen som hadde vært i krigen, da ingen andre soldater hadde kommet hjem enda. Grandpa fikk skryt for at han hadde tatt valget å verve seg. En av naboene delte rasjonerings kupongene slik at Grandpa hadde så mye bensin han trengte mens han var hjemme. Mary, ei jente som Grandpa hadde vært avstandsforelsket i på skolen, lot han ta henne med ut på middag. Til tross for at hun var oppdratt strengt katolsk.
Grandpa turde ikke å fortelle moren at han var blitt fallskjermsoldat, da han var redd for at hun skulle engste seg for mye. Selv om grandpa bare var hjemme i Harrisville i tre dager før han måtte ta toget til Norfolk, var det noen av de beste dagene i hans liv. I Norfolk fikk han en helt ny uniform. Den 27. oktober 1943 gikk grandpa på ombord i et stort skip, "Empress of
Scotland" uten å vite hvor han skulle (Burhans, 1947, s.85). En ting visste han, han forlot nå USA for å kjempe i et fremmed land. På nytt måtte han se på solen og stjernene.
Etter halvannen uke kom grandpa til Casablanca (Gylseth, 2023, s.71). Det viste seg at han raskt skulle bli transportert videre, det endelige stoppestedet var Italia. Fra Casablanca til Italia, reiste de via Oran i Algerie. For å komme til Oran, måtte grandpa ta tog, noe han ikke hadde noe imot. Toget gikk noen perioder sakte, og lokale prøvde å handle med de unge soldatene. I denne handelen var det triks og lureri både fra soldatene og fra de innfødte. Grandpa var sulten, og han bestemte seg for å prøve å lure til seg noe godt. Da toget gikk sakte forbi en stasjon fikk han byttet til seg en flaske vin og en ost. Mot en kartong sigaretter. Lite visste de at grandpa hadde lirket opp pakken og byttet sigarettene ut med en gammel skjorte som veide det samme. “Det var mulig stygt gjort”, innrømte grandpa, “men jeg skulle i krig og visste ikke hvor mange dager jeg kunne nyte livet”.
Under kraftig marine bombardement, startet invasjonen av Kiska 15. august 1943. Grandpa som var sammen med FSSF-ledelsen, padlet mot Quisling Cove ved midnatt og sikret strendene ved 01:20 tiden (Burhans, 1947, s.65). De markerte landingssoner for forsterkninger før de etablerte forsvarsstillinger innover i landet. En rekke åser lå ved munningen til Kiska havn. Disse var 500 meter høye. Grandpa fikk i oppgave å speide etter japanske ubåter fra en av disse åsene, mens øya ble gjennomsøkt. Han fortalte at jo trøttere han ble, jo flere ubåter så han. "Etter at vi hadde gjennomsøkt hele den store øya fant vi ingen japanere, de hadde flyktet i ubåter før vi kom”. Det eneste som var igjen på øya var utstyret japanerne hadde latt igjen, samt noen store hunder. Selv om de ikke møtte på fiendtlige japanere, hadde Grandpa opplevd hvordan han taklet å angripe fiendtlige stillinger. Som han selv fortalte, visste han nå at han taklet å være redd. For som han sa: “hvis du ikke er redd når du er i krig, er det noe galt med deg”. Troppens motto var “dare to die”.
Da de var helt sikre på at Kiska var tom for japanske soldater reiste Grandpa sammen med de andre til øya Adak. Fra Adak reiste Grandpa den 23. august med skipet The Bell. Da The Bell klappet til kai i San Francisco, fikk soldatene beskjed om at alle øst for Mississippi elven kunne reise hjem på en kort permisjon, og møte opp i Norfolk to uker senere (Burhans, 1947, s.66-83). Det var derfor en glad ung mann som satt på toget på vei hjem til Harrisville. Han hadde ikke vært hjemme på over ett år. De tre dagene Grandpa fikk i
Harrisville snakket han ofte om. Han var bygdas nye superstjerne. USA hadde ikke vært
lenge med i krigen, og ingen hadde møtt noen som hadde vært i krigen, da ingen andre soldater hadde kommet hjem enda. Grandpa fikk skryt for at han hadde tatt valget å verve seg. En av naboene delte rasjonerings kupongene slik at Grandpa hadde så mye bensin han trengte mens han var hjemme. Mary, ei jente som Grandpa hadde vært avstandsforelsket i på skolen, lot han ta henne med ut på middag. Til tross for at hun var oppdratt strengt katolsk.
Grandpa turde ikke å fortelle moren at han var blitt fallskjermsoldat, da han var redd for at hun skulle engste seg for mye. Selv om grandpa bare var hjemme i Harrisville i tre dager før han måtte ta toget til Norfolk, var det noen av de beste dagene i hans liv. I Norfolk fikk han en helt ny uniform. Den 27. oktober 1943 gikk grandpa på ombord i et stort skip, "Empress of
Scotland" uten å vite hvor han skulle (Burhans, 1947, s.85). En ting visste han, han forlot nå USA for å kjempe i et fremmed land. På nytt måtte han se på solen og stjernene.
Etter halvannen uke kom grandpa til Casablanca (Gylseth, 2023, s.71). Det viste seg at han raskt skulle bli transportert videre, det endelige stoppestedet var Italia. Fra Casablanca til Italia, reiste de via Oran i Algerie. For å komme til Oran, måtte grandpa ta tog, noe han ikke hadde noe imot. Toget gikk noen perioder sakte, og lokale prøvde å handle med de unge soldatene. I denne handelen var det triks og lureri både fra soldatene og fra de innfødte. Grandpa var sulten, og han bestemte seg for å prøve å lure til seg noe godt. Da toget gikk sakte forbi en stasjon fikk han byttet til seg en flaske vin og en ost. Mot en kartong sigaretter. Lite visste de at grandpa hadde lirket opp pakken og byttet sigarettene ut med en gammel skjorte som veide det samme. “Det var mulig stygt gjort”, innrømte grandpa, “men jeg skulle i krig og visste ikke hvor mange dager jeg kunne nyte livet”.
Kampene om Monte La Difensa
Grandpa og FSSF kom til Napoli 19. november 1943. “Vi kom rett inn i krigen. Dagen før hadde tyske fly bombet Napoli. Flere skip hadde sunket i havnen, men vi så ett skip som fløt. Selve byen var sønderbombet”. De stod nå overfor noen av de beste nazisoldatene Herman Göring hadde (Nelson, 2004, s.45). Disse tyske soldatene hadde skapt frykt i hele Europa i over 3 år. Sammen med engelske soldater presset FSSF tyske nazister og italienske fascistiske soldater vekk fra Napoli i blodige slag. De allierte ville erobre Roma. I fjellene mellom Napoli og Roma brukte tyskerne det gamle klosteret Monte Cassino og fjelltoppen Monte La Difensa som festningsverk. Dette var en festningslinje som ble bygget av tyskerne for å forsvare seg mot de alliertes fremrykning i Italia. Den ble kalt Gustavlinjen fordi den var oppkalt etter tyskeren Erich von Manstein, som hadde kallenavnet "Gustav". Navnet
"Gustavlinjen" ble brukt for å ære ham. Han var en av de tyske militære lederne under krigen og hadde en betydelig rolle i dette området.
Grandpa og FSSF kom til Napoli 19. november 1943. “Vi kom rett inn i krigen. Dagen før hadde tyske fly bombet Napoli. Flere skip hadde sunket i havnen, men vi så ett skip som fløt. Selve byen var sønderbombet”. De stod nå overfor noen av de beste nazisoldatene Herman Göring hadde (Nelson, 2004, s.45). Disse tyske soldatene hadde skapt frykt i hele Europa i over 3 år. Sammen med engelske soldater presset FSSF tyske nazister og italienske fascistiske soldater vekk fra Napoli i blodige slag. De allierte ville erobre Roma. I fjellene mellom Napoli og Roma brukte tyskerne det gamle klosteret Monte Cassino og fjelltoppen Monte La Difensa som festningsverk. Dette var en festningslinje som ble bygget av tyskerne for å forsvare seg mot de alliertes fremrykning i Italia. Den ble kalt Gustavlinjen fordi den var oppkalt etter tyskeren Erich von Manstein, som hadde kallenavnet "Gustav". Navnet
"Gustavlinjen" ble brukt for å ære ham. Han var en av de tyske militære lederne under krigen og hadde en betydelig rolle i dette området.
Festningsverket blokkerte veien for de allierte på deres marsj mot Roma. Tyskerne forsvarte fjellet hardnakket, og mange allierte døde i forsøkene. De klarte ikke å komme forbi. Til slutt ble det derfor bestemt at FSSF skulle prøve å ta fjellet Monte La Difensa på en annen måte. Grandpa fortalte at de måtte legge en plan, og det måtte de gjøre fort.
“Vi bestemte oss for å gjøre det tyskerne minst forventet; å angripe der det var stup. Vi var jo tross alt fjellklatrere og de ville ikke forvente at noen var så dumdristige”. Natt til 3.
desember 1943 angrep FSSF de tyske stillingene på Monte La Difensa, noe de andre troppene ikke hadde greid med flere ukers kamp. FSSF gjorde dette på timer. Grandpa fikk i oppgave, sammen med en liten gruppe, å ta en smal sti rundt fjellet. Ammunisjon var tungt og soldatene som skulle klatre hadde ikke mulighet til å bære det med seg opp fjellveggen. De skaffet seg et esel og lesset det med utstyr. De fylte også ryggsekkene sine med granater og kuler. Hele den natten bevegde de seg lydløst oppover fjellskråningen. Ble de oppdaget ville de blitt drept.
“Vi bestemte oss for å gjøre det tyskerne minst forventet; å angripe der det var stup. Vi var jo tross alt fjellklatrere og de ville ikke forvente at noen var så dumdristige”. Natt til 3.
desember 1943 angrep FSSF de tyske stillingene på Monte La Difensa, noe de andre troppene ikke hadde greid med flere ukers kamp. FSSF gjorde dette på timer. Grandpa fikk i oppgave, sammen med en liten gruppe, å ta en smal sti rundt fjellet. Ammunisjon var tungt og soldatene som skulle klatre hadde ikke mulighet til å bære det med seg opp fjellveggen. De skaffet seg et esel og lesset det med utstyr. De fylte også ryggsekkene sine med granater og kuler. Hele den natten bevegde de seg lydløst oppover fjellskråningen. Ble de oppdaget ville de blitt drept.
Mellom 3. og 5. desember tok de hele fjellet, tross tyske motangrep. Det ble en blodig kamp.
Grandpa mistet 73 av sine kamerater, i tillegg ble nesten 3 av 4 av de overlevende skadet (Adleman & Walton, 1967, s.124-131). Disse kampene sparte mange liv på alliert side, og fikk nå legendestatus blant de allierte. Det ble laget film om denne heltedåden i Hollywood-filmen “Djevelens brigade" (The Devil's Brigade) i 1968. Navnet til troppen ble gitt av tyske soldater. Etter kampene fikk de noen dagers hvile. De måtte snart tilbake til Liri-dalen, området nær Monte La Difensa, for å erobre et titalls mindre fjell, flere åser og landsbyer i og rundt Liridalen. Soldatene kalte området, med tynnslitt galgenhumor, for "Death Valley". Under kampene i Liri-dalen døde mange av kameratene til grandpa og flere ble såret. Til tross for svekket slagkraft, hadde FSSF hittil hele tiden greid å opprettholde effektiviteten. De fullførte alle av sine oppdrag i fjellene de tre ukene de var der. De tapte ingen slag, og trakk seg ikke tilbake.
Siden de allierte stod fast i Liri-dalen, ble det bestemt at det skulle foretas en invasjon fra havet, nord for denne festningslinjen, et sted mellom Roma og Monte Cassino som har navnet Anzio. Her ble det bestemt at de beste amerikanske og engelske soldatene skulle foreta denne invasjonen. Selv om FSSF greide å ta Monte La Difensa, kom de allierte ikke forbi Monte Cassino. Skulle de allierte innta Roma, måtte de finne på noe lurt siden Gustavlinjen ikke var beseiret.
Grandpa mistet 73 av sine kamerater, i tillegg ble nesten 3 av 4 av de overlevende skadet (Adleman & Walton, 1967, s.124-131). Disse kampene sparte mange liv på alliert side, og fikk nå legendestatus blant de allierte. Det ble laget film om denne heltedåden i Hollywood-filmen “Djevelens brigade" (The Devil's Brigade) i 1968. Navnet til troppen ble gitt av tyske soldater. Etter kampene fikk de noen dagers hvile. De måtte snart tilbake til Liri-dalen, området nær Monte La Difensa, for å erobre et titalls mindre fjell, flere åser og landsbyer i og rundt Liridalen. Soldatene kalte området, med tynnslitt galgenhumor, for "Death Valley". Under kampene i Liri-dalen døde mange av kameratene til grandpa og flere ble såret. Til tross for svekket slagkraft, hadde FSSF hittil hele tiden greid å opprettholde effektiviteten. De fullførte alle av sine oppdrag i fjellene de tre ukene de var der. De tapte ingen slag, og trakk seg ikke tilbake.
Siden de allierte stod fast i Liri-dalen, ble det bestemt at det skulle foretas en invasjon fra havet, nord for denne festningslinjen, et sted mellom Roma og Monte Cassino som har navnet Anzio. Her ble det bestemt at de beste amerikanske og engelske soldatene skulle foreta denne invasjonen. Selv om FSSF greide å ta Monte La Difensa, kom de allierte ikke forbi Monte Cassino. Skulle de allierte innta Roma, måtte de finne på noe lurt siden Gustavlinjen ikke var beseiret.
Operasjon Shingle
De bestemte seg for å ta sjøveien for å komme forbi sperringene på Gustavlinjen og gikk i land på stranda i Anzio. Dette oppdraget ble kalt Operasjon Shingle og var en alliert amfibieinvasjon, det vil si en invasjon via havet. Det var en særdeles farlig vei, fordi det å innta en strand var virkelig sårbart. De var et lett skuddmål for tyskerne.
Kampene om Anzio
Grandpa klarte å holde seg i live under stormingen av stranden i Anzio den 22. januar 1944. Angrepet kom helt overraskende på tyskerne, men da de allierte ikke klarte å bevege seg mot Roma med en gang, fikk tyskerne tid til å sende soldater til motangrep. Mange av FSSF-soldatene var såret og drept, så det var bare 1200 igjen. Disse skulle passe på en 13 kilometer lang frontlinje, normalt trengtes det 15 000 soldater til en slik oppgave. De kunne da ha stått så og si skulder mot skulder på grensen, men FSSF måtte greie å beskytte linjen med omtrent 10 meter mellom hver mann. Det gikk en kanal mellom de allierte og de tyske soldatene. Tyskerne var den fryktede 1st Fallschirm-Panzer Division til Herman Göring. FSSF hadde langt færre menn enn tyskerne.
De bestemte seg for å ta sjøveien for å komme forbi sperringene på Gustavlinjen og gikk i land på stranda i Anzio. Dette oppdraget ble kalt Operasjon Shingle og var en alliert amfibieinvasjon, det vil si en invasjon via havet. Det var en særdeles farlig vei, fordi det å innta en strand var virkelig sårbart. De var et lett skuddmål for tyskerne.
Kampene om Anzio
Grandpa klarte å holde seg i live under stormingen av stranden i Anzio den 22. januar 1944. Angrepet kom helt overraskende på tyskerne, men da de allierte ikke klarte å bevege seg mot Roma med en gang, fikk tyskerne tid til å sende soldater til motangrep. Mange av FSSF-soldatene var såret og drept, så det var bare 1200 igjen. Disse skulle passe på en 13 kilometer lang frontlinje, normalt trengtes det 15 000 soldater til en slik oppgave. De kunne da ha stått så og si skulder mot skulder på grensen, men FSSF måtte greie å beskytte linjen med omtrent 10 meter mellom hver mann. Det gikk en kanal mellom de allierte og de tyske soldatene. Tyskerne var den fryktede 1st Fallschirm-Panzer Division til Herman Göring. FSSF hadde langt færre menn enn tyskerne.
For at de tyske soldatene ikke skulle forstå at de var langt flere, bestemte sjefene til grandpa seg for å angripe tyskerne både natt og dag. De måtte også sette frykt i motstanderne. Under treningen i Helena, Montana, hadde troppen blitt opplært til å angripe fienden lydløst. De smurte huden inn med skokrem for å bli helt svarte, snek seg inn på tyske stillinger om natten, for lydløst å sette dem ut av spill. De brukte kampkniven sin, V-42 stiletto. Da de hadde tatt livet av en soldat, la de igjen et visittkort på de døde tyskernes panne, hvor det stod: "Das dicke Ende kommt noch!" På norsk: “Det verste kommer snart!". Dette ga tyskerne dødsangst da de om morgenen fant sine døde kamerater. Taktikken fungerte meget bra, og etter dette omtalte tyskerne grandpas tropp for “de svarte djevlene” (Burhans, 1947, s.163-210).
Det som skjedde i Anzio har satt sine spor i historien og i populærkulturen.
Brad Pitt i rollen som en FSSFsoldat i filmen Inglourious Basterds.
(Foto: utklipp fra filmen)
Quentin Tarantino brukte noen av disse hendelsene som inspirasjon i filmen Inglourious Basterds (Tarantino, 2009), hvor Brad Pitt bruker FSSF merke på uniformen sin.
Brad Pitt i rollen som en FSSFsoldat i filmen Inglourious Basterds.
(Foto: utklipp fra filmen)
Quentin Tarantino brukte noen av disse hendelsene som inspirasjon i filmen Inglourious Basterds (Tarantino, 2009), hvor Brad Pitt bruker FSSF merke på uniformen sin.
Kampene ved Anzio var en av de mest blodige kamphandlingene under 2. verdenskrig. Det ble en stillingskrig, som lignet kampene i 1. verdenskrig. Tyskerne skjøt med kanoner fra fjelltoppene, og de hadde fullstendig omringet grandpa sin tropp. På havet lå det allierte skip som skjøt over soldatene og mot tyskerne. Fly fra begge sider bombet stranden. Det var en blodig kamp på liv og død i 99 dager og 99 netter. Grandpa fortalte at han kjente på frykt
under hele slaget.
Lykken snudde. Grandpa fikk en kule i armen, heldigvis bare et kjøttsår. Han viste meg arret en dag vi var på stranden da jeg besøkte ham. Han var blitt smuglet bort til nærmeste sykehus og ble der noen dager. Han kom seg tilbake til stranden på egen hånd. Nettene på stranden var kalde og de tente derfor bål. Veden var våt, så grandpa tenkte at han skulle helle på bensin for bedre fyr. Det resulterte i at flammen fra bålet kom som et prosjektil mot ham, og tente på bensintanken han hadde i armene. På grunn av hans raske reaksjon fikk han bare små brannskader i ansiktet og på hendene. Sakte, men sikkert ble presset for stort for tyskerne, og det tyske forsvaret begynte å slå sprekker. Dette utnyttet de allierte, hvor målet nå endelig var å ta Roma. Grandpa forstod ikke hvordan han hadde klart å overleve alt dette.
under hele slaget.
Lykken snudde. Grandpa fikk en kule i armen, heldigvis bare et kjøttsår. Han viste meg arret en dag vi var på stranden da jeg besøkte ham. Han var blitt smuglet bort til nærmeste sykehus og ble der noen dager. Han kom seg tilbake til stranden på egen hånd. Nettene på stranden var kalde og de tente derfor bål. Veden var våt, så grandpa tenkte at han skulle helle på bensin for bedre fyr. Det resulterte i at flammen fra bålet kom som et prosjektil mot ham, og tente på bensintanken han hadde i armene. På grunn av hans raske reaksjon fikk han bare små brannskader i ansiktet og på hendene. Sakte, men sikkert ble presset for stort for tyskerne, og det tyske forsvaret begynte å slå sprekker. Dette utnyttet de allierte, hvor målet nå endelig var å ta Roma. Grandpa forstod ikke hvordan han hadde klart å overleve alt dette.
Veien til Roma
Den 23. mai 1944 begynte marineskipene å skyte mot tyskerne, de hadde gjort dette mange ganger før, men denne gangen stoppet de ikke. Dette ga grandpa og de andre muligheten til å storme fjelltoppene. I løpet av noen dager greide de å kjempe seg hele veien til motorveien som ledet inn til Roma. Og de fulgte denne helt til bygrensen.
På vei inn byporten i Roma 4. juni 1944.
4. juni klokken 06.20, kjørte grandpa sammen med noen andre inn i Roma. De var de aller første soldatene i Roma. Denne historiske byen hadde aldri blitt erobret før. I Roma måtte grandpa også slåss mot tyske soldater, men disse kampene var ikke så blodige som Monte la Difensa eller Anzio. Det endte med at de fikk full kontroll over byen (Burhans, 1947, s.211246). Etter inntaket av Roma ba paven Pius XII om å møte dem. Grandpa som nøt noen velfortjente dager uten kamp etter å ha vært i frontlinjen i nesten 6 måneder, ble valgt ut til å være en av dem som skulle møte paven. Grandpa fortalte at han bare skulle ønske han kunne stå rett, han hadde vært på bar hele den natten, og var litt “sliten” under møte. Paven ga grandpa et bønnekjede, men da grandpa var oppdratt protestantisk sendte han det hjem til sin venninne Mary i Harrisville.
Soldatene trengte sårt å avreagere de grufulle opplevelsene fra de siste 6 månedene. De fikk benytte pavens sommerhus ved Albano-sjøen, noe de var takknemlige for. Her kunne de samle krefter, de forstod at krigen langt fra var over. 6. juni 1944, 2 dager etter at grandpa hadde kjørt inn i Roma, invaderte de allierte strendene i Normandie, det som huskes som Ddagen.
Den 23. mai 1944 begynte marineskipene å skyte mot tyskerne, de hadde gjort dette mange ganger før, men denne gangen stoppet de ikke. Dette ga grandpa og de andre muligheten til å storme fjelltoppene. I løpet av noen dager greide de å kjempe seg hele veien til motorveien som ledet inn til Roma. Og de fulgte denne helt til bygrensen.
På vei inn byporten i Roma 4. juni 1944.
4. juni klokken 06.20, kjørte grandpa sammen med noen andre inn i Roma. De var de aller første soldatene i Roma. Denne historiske byen hadde aldri blitt erobret før. I Roma måtte grandpa også slåss mot tyske soldater, men disse kampene var ikke så blodige som Monte la Difensa eller Anzio. Det endte med at de fikk full kontroll over byen (Burhans, 1947, s.211246). Etter inntaket av Roma ba paven Pius XII om å møte dem. Grandpa som nøt noen velfortjente dager uten kamp etter å ha vært i frontlinjen i nesten 6 måneder, ble valgt ut til å være en av dem som skulle møte paven. Grandpa fortalte at han bare skulle ønske han kunne stå rett, han hadde vært på bar hele den natten, og var litt “sliten” under møte. Paven ga grandpa et bønnekjede, men da grandpa var oppdratt protestantisk sendte han det hjem til sin venninne Mary i Harrisville.
Soldatene trengte sårt å avreagere de grufulle opplevelsene fra de siste 6 månedene. De fikk benytte pavens sommerhus ved Albano-sjøen, noe de var takknemlige for. Her kunne de samle krefter, de forstod at krigen langt fra var over. 6. juni 1944, 2 dager etter at grandpa hadde kjørt inn i Roma, invaderte de allierte strendene i Normandie, det som huskes som Ddagen.
Invasjon i det sørlige Frankrike
I slutten av juli begynte pausen å nærme seg slutten, de hadde fått et nytt oppdrag. De måtte øve på landgang med gummibåter, og grandpa skjønte derfor at han på nytt skulle være med på en invasjon fra havet.
Den 14. august 1944 angrep de øyene Iles D’Hyres på utsiden av
Frankrike, heldigvis var ikke kamphandlingene så intense som tidligere. Fra disse øyene angrep FSSF det franske fastlandet ved St.Tropez, og gikk derfra til fots hele veien til Nice. På veien var det spredte kamper mot tyske soldater, men disse var heller ikke så trente og motiverte som soldatene de tidligere hadde møtt. Det var likevel en lang og farefull marsj. Nå var det ikke mange igjen av de opprinnelige soldatene som grandpa hadde kommet sammen med til Italia. Troppen hadde startet Grandpa i Frankrike.
Foto: privat med 2400 soldater, over 400 var nå døde og 1800 var såret, mange
alvorlig (Burhans, 1947, s.247-280). Grandpa hadde sluppet unna med et streifskudd, og ville resten av livet si at han var født under en lykkestjerne.
I Nice ble grandpa forfremmet til Korporal, noe han gjerne ville feire med sine venner. De dro derfor på en pub i Nice. Det ble en sen kveld, og da de skulle hjem hadde bussen allerede kjørt. Grandpa og vennene tok derfor beina fatt tilbake til militærleiren. Etter en stund passerte de en trikk som stod ved en perrong. En av vennene fikk en lys ide, som sa han var trikkefører. Den trikken kunne de jo “låne”! Dette syntes alle var en god idé og etter noen forsøk fikk de trikken i bevegelse. So far so good. Problemene for den selvutnevnte trikkeføreren startet da de kom til en nedoverbakke, han visste ikke hvor bremsene var. Resultatet ble at trikken fôr ned bakken i en rasende fart, hoppet av sporet, og dundret inn i en skobutikk. Lyden gjorde at militærpolitiet kom stormende til, og grandpa og kameratene ble tatt i arrest og kjørt tilbake til leiren. Neste morgen måtte grandpa møte opp på sjefens kontor, hvor han mistet de nye stripene sine, som han kun hadde hatt i en dag. Dette var en av grandpas favoritthistorier og hver gang han fortalte den, konkluderte han med at det var verdt det. Det var en god fest, og han visste ikke på det tidspunktet hvor lenge han ville leve.
I slutten av juli begynte pausen å nærme seg slutten, de hadde fått et nytt oppdrag. De måtte øve på landgang med gummibåter, og grandpa skjønte derfor at han på nytt skulle være med på en invasjon fra havet.
Den 14. august 1944 angrep de øyene Iles D’Hyres på utsiden av
Frankrike, heldigvis var ikke kamphandlingene så intense som tidligere. Fra disse øyene angrep FSSF det franske fastlandet ved St.Tropez, og gikk derfra til fots hele veien til Nice. På veien var det spredte kamper mot tyske soldater, men disse var heller ikke så trente og motiverte som soldatene de tidligere hadde møtt. Det var likevel en lang og farefull marsj. Nå var det ikke mange igjen av de opprinnelige soldatene som grandpa hadde kommet sammen med til Italia. Troppen hadde startet Grandpa i Frankrike.
Foto: privat med 2400 soldater, over 400 var nå døde og 1800 var såret, mange
alvorlig (Burhans, 1947, s.247-280). Grandpa hadde sluppet unna med et streifskudd, og ville resten av livet si at han var født under en lykkestjerne.
I Nice ble grandpa forfremmet til Korporal, noe han gjerne ville feire med sine venner. De dro derfor på en pub i Nice. Det ble en sen kveld, og da de skulle hjem hadde bussen allerede kjørt. Grandpa og vennene tok derfor beina fatt tilbake til militærleiren. Etter en stund passerte de en trikk som stod ved en perrong. En av vennene fikk en lys ide, som sa han var trikkefører. Den trikken kunne de jo “låne”! Dette syntes alle var en god idé og etter noen forsøk fikk de trikken i bevegelse. So far so good. Problemene for den selvutnevnte trikkeføreren startet da de kom til en nedoverbakke, han visste ikke hvor bremsene var. Resultatet ble at trikken fôr ned bakken i en rasende fart, hoppet av sporet, og dundret inn i en skobutikk. Lyden gjorde at militærpolitiet kom stormende til, og grandpa og kameratene ble tatt i arrest og kjørt tilbake til leiren. Neste morgen måtte grandpa møte opp på sjefens kontor, hvor han mistet de nye stripene sine, som han kun hadde hatt i en dag. Dette var en av grandpas favoritthistorier og hver gang han fortalte den, konkluderte han med at det var verdt det. Det var en god fest, og han visste ikke på det tidspunktet hvor lenge han ville leve.
Fra First Spesial Service Force til 474. infanteriregiment
Den 5. desember 1944, ble soldatene i FSSF oppstilt i leiren ved Villeneuve-Loubet på utsiden av Nice. Der fikk de beskjed om at First Special Service Force skulle oppløses. De hadde vært en av de mest beryktede troppene i hele verden. Til sammen hadde de trolig drept 12 000 tyske soldater, de hadde også tatt 7000 krigsfanger. Det hadde også kostet, de hadde mistet de fleste av sine kompiser. Selv om soldatene i FSSF var tøffe krigere, var det flere som felte tårer da de fikk beskjed om at de nå skulle oppløses. De hadde kriget sammen rundt halve den nordlige halvkule.
De canadiske soldatene ble sendt hjem. Grandpa og de andre amerikanske soldatene fikk beskjed om at de skulle slås sammen med 99-bataljonen, og danne et nytt reglement. 99bataljonen bestod av norske og amerikanske soldater som hadde kjempet ved slagene i Normandie. Det nye reglementet fikk navnet 474. infanteriregiment. De allierte forstod at krigen nærmet seg slutten, og de ble nå beordret til Norge siden kampene i Sentral-Europa begynte å ta slutt. I Norge stod nazistene enda sterkt, og det var derfor viktig med dyktige soldater i tilfelle tyskerne motsatte seg å reise hjem. Emblemet til 474. infanteriregiment var derfor en vikingbåt. Grandpa og de andre ble satt på toget fra Nice mot Normandie hvor de møtte sine nye medsoldater (Burhans, 1947, s.280-300).
Inn i Tyskland I påvente av å reise til Norge, fikk 474. infanteriregiment i oppdrag å dra til Tyskland og påta seg oppgaven som sikkerhetsstyrke for general Pattons hovedkvarter. De skulle samle opp tyske enheter som var blitt omgått, de gravde frem skjulte nazister og avvæpnet dem (Gylseth, 2023, s.197-199).
I begynnelsen av april transporterte grandpas enhet nazigull og kunstskatter fra Kaiseroda saltgruve i Merkers til Reichsbanken i Frankfurt. Den totale verdien av gjenstandene som ble flyttet, ble anslått til å være 2,1 milliarder dollar. Det sier seg selv at transporten hadde høyeste prioritet når det gjaldt transportsikkerhet. Kampfly fra luftvåpenet ga dem luftdekning, og konvoien stengte fullstendig Autobahn i begge retninger.
I begynnelsen av april transporterte grandpas enhet nazigull og kunstskatter fra Kaiseroda saltgruve i Merkers til Reichsbanken i Frankfurt. Den totale verdien av gjenstandene som ble flyttet, ble anslått til å være 2,1 milliarder dollar. Det sier seg selv at transporten hadde høyeste prioritet når det gjaldt transportsikkerhet. Kampfly fra luftvåpenet ga dem luftdekning, og konvoien stengte fullstendig Autobahn i begge retninger.
NorgeGrandpa elsket Heineken øl, dette fordi han hadde et levende minne av 8. mai 1945 sittende i solen i Nederland, med en Heineken, og feire at han hadde overlevd krigen. Den følelsen glemte han aldri. Selv om han var fra USA, var Heineken det beste ølet han hadde smakt, det fikk frem følelsen av freden 8. mai. Han satt i solen og tenkte at han var på vei hjem. Slik ble det ikke, noe jeg som sitter her, er glad for. Allerede 10. mai 1945 seilte 474.
infanteriregiment inn til Drammen. Deres oppdrag var å påse at tyske styrker forlot Norge på en ryddig måte.
Grandpa fortalte at utenom all døden og lidelsen han opplevde under krigen, var det to ting som gikk inn på han. Det ene var å se hvordan barna i Italia led av sult. Det andre var hvordan de norske jentene som hadde holdt seg med tyske soldater, ble behandlet. Han så hvordan de ble hundset med som tyskertøser og skamklippet.
Nå endelig kunne grandpa virkelig føle freden. Oslo var ikke utbombet slik mange av de andre byene han hadde sett i Europa. Når grandpa han hadde fri, gikk han rundt i Oslos gater i amerikansk uniform. Den oppmerksomheten han hadde fått hjemme i Harrisville, var ingenting i forhold til dette. Han ble stoppet på gaten og takket for innsatsen med å befri Europa, på barene spanderte folk. Grandpa og vennene følte seg som helter. De marsjerte i det som ble kalt de alliertes parade i Oslo 24. juni 1945.
På vei hjem til leiren på Jar, traff han ei jente på trikken. Grandpa følte at det var god kjemi mellom dem. Han ba henne på middag. Da svarte hun, med glimt i øyet, at hvis han greide å få tak i et ferskt brød til dagen etter, skulle hun takke ja. Selv om krigen var over, var nybakt brød noe en ikke fikk tak i uten videre.
Ingrid og David. (Foto: privat)
Dagen etter svingte grandpa innom messen i leiren og snakket med kokken, som var en god venn av ham. “Selvfølgelig, David, alt for kjærligheten” svarte Mike. Grandpa kunne derfor møte opp hjemme hos Ingrid med en pose full av nystekt loff, noe hun og familien ikke hadde smakt på flere år. Fra den dagen møttes de ofte. Da familien skulle på tur til Kristiansund, hvor faren til Ingrid var fra, ble grandpa invitert med. Dette var stort for ham, da hans adoptivmor var fra Trondheim, og alltid snakket varmt om menneskene som bodde der.
Tiden i Oslo gikk fort, freden ble feiret, og de tyske styrkene i Norge avrustet. Det ble derfor bestemt at regimentet hans skulle sendes tilbake til USA, hvor grandpa skulle dimitteres fra militæret. Den 15. oktober reiste det første skipet “SS Dominican Victory” fra Oslo mot New York. Grandpa ønsket å være så mye sammen med Ingrid som mulig, så han hadde greid å få plass på det andre skipet “SS Binville” som skulle reise 17. oktober 1945 til Boston. Det var med blandede følelser at grandpa gikk på skipet. Han skulle tilbake til et normalt liv, men før han gikk om bord, inviterte han Ingrid til å følge etter ham til USA. Han ønsket ikke å dra fra henne.
infanteriregiment inn til Drammen. Deres oppdrag var å påse at tyske styrker forlot Norge på en ryddig måte.
Grandpa fortalte at utenom all døden og lidelsen han opplevde under krigen, var det to ting som gikk inn på han. Det ene var å se hvordan barna i Italia led av sult. Det andre var hvordan de norske jentene som hadde holdt seg med tyske soldater, ble behandlet. Han så hvordan de ble hundset med som tyskertøser og skamklippet.
Nå endelig kunne grandpa virkelig føle freden. Oslo var ikke utbombet slik mange av de andre byene han hadde sett i Europa. Når grandpa han hadde fri, gikk han rundt i Oslos gater i amerikansk uniform. Den oppmerksomheten han hadde fått hjemme i Harrisville, var ingenting i forhold til dette. Han ble stoppet på gaten og takket for innsatsen med å befri Europa, på barene spanderte folk. Grandpa og vennene følte seg som helter. De marsjerte i det som ble kalt de alliertes parade i Oslo 24. juni 1945.
På vei hjem til leiren på Jar, traff han ei jente på trikken. Grandpa følte at det var god kjemi mellom dem. Han ba henne på middag. Da svarte hun, med glimt i øyet, at hvis han greide å få tak i et ferskt brød til dagen etter, skulle hun takke ja. Selv om krigen var over, var nybakt brød noe en ikke fikk tak i uten videre.
Ingrid og David. (Foto: privat)
Dagen etter svingte grandpa innom messen i leiren og snakket med kokken, som var en god venn av ham. “Selvfølgelig, David, alt for kjærligheten” svarte Mike. Grandpa kunne derfor møte opp hjemme hos Ingrid med en pose full av nystekt loff, noe hun og familien ikke hadde smakt på flere år. Fra den dagen møttes de ofte. Da familien skulle på tur til Kristiansund, hvor faren til Ingrid var fra, ble grandpa invitert med. Dette var stort for ham, da hans adoptivmor var fra Trondheim, og alltid snakket varmt om menneskene som bodde der.
Tiden i Oslo gikk fort, freden ble feiret, og de tyske styrkene i Norge avrustet. Det ble derfor bestemt at regimentet hans skulle sendes tilbake til USA, hvor grandpa skulle dimitteres fra militæret. Den 15. oktober reiste det første skipet “SS Dominican Victory” fra Oslo mot New York. Grandpa ønsket å være så mye sammen med Ingrid som mulig, så han hadde greid å få plass på det andre skipet “SS Binville” som skulle reise 17. oktober 1945 til Boston. Det var med blandede følelser at grandpa gikk på skipet. Han skulle tilbake til et normalt liv, men før han gikk om bord, inviterte han Ingrid til å følge etter ham til USA. Han ønsket ikke å dra fra henne.
Etterkrigstiden og arven etter FSSF
Et lite år etter at grandpa hadde reist fra Oslo, satt han spent og ventet på DS Stavangerfjord som seilte mellom Oslo og New York. Han satt på en bar i nærheten og ventet på Ingrid. Der møtte han mann med et stort og dyrt kamera. Mannen fortalte at han var der for å ta bilder av alle soldatene som hadde møtt jenter i Europa.
Han var der for å se om han kunne få fotografert et slikt gjensyn.
Grandpa holder avisutklipp med bilde av gjenforeningen av han og Ingrid.
“Det kan jeg hjelpe deg med", svarte grandpa.
Da Ingrid gikk i land, var det ikke bare grandpa som møtte henne, han hadde med en pressefotograf som tok bilde av dem, og historien ble trykket i aviser over hele USA.
Grandpa og Ingrid, mine oldeforeldre, ble gift. De flyttet til hans lille hjemby. Her ble min bestemor født 4. desember 1947. Ingrid var kun 19 år da hun ble mor, og nå hadde Oslo-jenta flyttet halve jorden rundt, og bodde i en liten rolig by på landet i Michigan. Dette var ikke det
USA hun hadde sett for seg. Hun trivdes ikke, og grandpa så ikke for seg at han kunne bo i Oslo. Hver sommer reiste Ingrid hjem til Norge, og det var en dyr billett for den lille familien. Ingrid og grandpa ble enige om å skille lag. En høstdag i 1952 reiste derfor Ingrid og bestemor tilbake til Oslo. Dette var et hardt slag for grandpa. Bestemor var bare 6 år.
Etter en stund han fikk en ny kone. Han ønsket ikke å få flere barn, i frykt for å bli forlatt igjen. Sammen med sin nye kone flyttet grandpa til millionbyen Detroit, hvor han først jobbet som kranfører, og senere som fagforeningsmann.
Etter som årene gikk, ble aldri båndene mellom grandpa og bestemor brutt. Hun reiste tilbake til USA så fort hun var ferdig med videregående, men heller ikke hun fant seg til rette. Kontakten ble opprettholdt gjennom brev og telefon. Og da grandpa ble bestefar til to gutter bestemte han seg for å besøke Norge tidlig på 1980-tallet.
På sine gamle dager flyttet han til Florida, klimaet passet han bedre og han ønsket å tilbringe de siste årene i varmen.
Det er slik jeg husker ham, en solbrun gammel mann under palmene i Florida. Da jeg traff ham første gang, var jeg 6 år. Siden jeg var like gammel som bestemor var da hun reiste fra ham, fikk vi et helt spesielt bånd. Jeg savnet å ha to bestefedre, og han savnet den lille jenta som hadde blitt med moren hjem til Oslo. Det var nok derfor vi to fant en så spesiell tone. Han kalte meg “my little dolphin” siden jeg konstant badet i bassenget i hagen. Han satt i rullestolen sin, så på meg mens jeg plasket i bassenget, og sa “it looks so easy”. Mine foreldre forstod ikke at han kunne mene det etter alt han hadde gjort under krigen. Vi klarte ikke å kommunisere fordi vi snakket hvert vårt språk. Dermed lagde vi vårt eget, delfinspråket. Jeg er evig takknemlig for det sterke båndet vårt. Vi fylte hverandres tomrom.
Et lite år etter at grandpa hadde reist fra Oslo, satt han spent og ventet på DS Stavangerfjord som seilte mellom Oslo og New York. Han satt på en bar i nærheten og ventet på Ingrid. Der møtte han mann med et stort og dyrt kamera. Mannen fortalte at han var der for å ta bilder av alle soldatene som hadde møtt jenter i Europa.
Han var der for å se om han kunne få fotografert et slikt gjensyn.
Grandpa holder avisutklipp med bilde av gjenforeningen av han og Ingrid.
“Det kan jeg hjelpe deg med", svarte grandpa.
Da Ingrid gikk i land, var det ikke bare grandpa som møtte henne, han hadde med en pressefotograf som tok bilde av dem, og historien ble trykket i aviser over hele USA.
Grandpa og Ingrid, mine oldeforeldre, ble gift. De flyttet til hans lille hjemby. Her ble min bestemor født 4. desember 1947. Ingrid var kun 19 år da hun ble mor, og nå hadde Oslo-jenta flyttet halve jorden rundt, og bodde i en liten rolig by på landet i Michigan. Dette var ikke det
USA hun hadde sett for seg. Hun trivdes ikke, og grandpa så ikke for seg at han kunne bo i Oslo. Hver sommer reiste Ingrid hjem til Norge, og det var en dyr billett for den lille familien. Ingrid og grandpa ble enige om å skille lag. En høstdag i 1952 reiste derfor Ingrid og bestemor tilbake til Oslo. Dette var et hardt slag for grandpa. Bestemor var bare 6 år.
Etter en stund han fikk en ny kone. Han ønsket ikke å få flere barn, i frykt for å bli forlatt igjen. Sammen med sin nye kone flyttet grandpa til millionbyen Detroit, hvor han først jobbet som kranfører, og senere som fagforeningsmann.
Etter som årene gikk, ble aldri båndene mellom grandpa og bestemor brutt. Hun reiste tilbake til USA så fort hun var ferdig med videregående, men heller ikke hun fant seg til rette. Kontakten ble opprettholdt gjennom brev og telefon. Og da grandpa ble bestefar til to gutter bestemte han seg for å besøke Norge tidlig på 1980-tallet.
På sine gamle dager flyttet han til Florida, klimaet passet han bedre og han ønsket å tilbringe de siste årene i varmen.
Det er slik jeg husker ham, en solbrun gammel mann under palmene i Florida. Da jeg traff ham første gang, var jeg 6 år. Siden jeg var like gammel som bestemor var da hun reiste fra ham, fikk vi et helt spesielt bånd. Jeg savnet å ha to bestefedre, og han savnet den lille jenta som hadde blitt med moren hjem til Oslo. Det var nok derfor vi to fant en så spesiell tone. Han kalte meg “my little dolphin” siden jeg konstant badet i bassenget i hagen. Han satt i rullestolen sin, så på meg mens jeg plasket i bassenget, og sa “it looks so easy”. Mine foreldre forstod ikke at han kunne mene det etter alt han hadde gjort under krigen. Vi klarte ikke å kommunisere fordi vi snakket hvert vårt språk. Dermed lagde vi vårt eget, delfinspråket. Jeg er evig takknemlig for det sterke båndet vårt. Vi fylte hverandres tomrom.
Arven etter FSSF
I både USA og Canada har “the First Special Service Force” blitt stående som opphavet til spesialstyrkene. For å hedre deres minne er FSSF symboler tatt med videre.
FSSF skuldermerke var et symbol på en gammel indiansk pilspiss med teksten USA / CANADA skrevet på. Pilspissen er tatt med videre på merkene som blir brukt i dag. Den spesielle kniven til FSSF brukes også i symbolikken.
Det er velkjent at soldater som sloss sammen utvikler et helt spesielt vennskap. Ord som “Band of Brothers" eller "Brothers in arms" blir ofte brukt. Dette var ikke annerledes for soldatene i First Special Service Force. Etter krigen ble organisasjonen FSSF Association (FSSFA) opprettet. Denne foreningen ble dannet for at soldatene skulle føre vennskapet videre. FSSFA har årlig holdt samlinger. Etter som soldatene døde, er det etterkommere som tar minnet videre, min familie er medlem av FSSFA.
I både USA og Canada har “the First Special Service Force” blitt stående som opphavet til spesialstyrkene. For å hedre deres minne er FSSF symboler tatt med videre.
FSSF skuldermerke var et symbol på en gammel indiansk pilspiss med teksten USA / CANADA skrevet på. Pilspissen er tatt med videre på merkene som blir brukt i dag. Den spesielle kniven til FSSF brukes også i symbolikken.
Det er velkjent at soldater som sloss sammen utvikler et helt spesielt vennskap. Ord som “Band of Brothers" eller "Brothers in arms" blir ofte brukt. Dette var ikke annerledes for soldatene i First Special Service Force. Etter krigen ble organisasjonen FSSF Association (FSSFA) opprettet. Denne foreningen ble dannet for at soldatene skulle føre vennskapet videre. FSSFA har årlig holdt samlinger. Etter som soldatene døde, er det etterkommere som tar minnet videre, min familie er medlem av FSSFA.
Det siste møte
I 2012 inviterte den canadiske ambassaden i Washington de gjenværende soldatene på bankett. Dette fordi den amerikanske kongressen diskuterte å tildele FSSF en spesiell gullmedalje, dette er den mest prestisjefylte utmerkelsen i USA, og den tildeles kun i sjeldne tilfeller.
Etter banketten på den canadiske ambassaden inviterte FSSFA alle de gjenværende veteranene til bankett. Her møtte grandpa mange av de han hadde tjenestegjort med i 2. verdenskrig. For å hedre FSSF kom aktive spesialsoldater fra både den canadiske og amerikanske hæren. Alle i troppen var nå rundt 90 år gamle, og mange av dem visste at dette trolig var siste gangen de møttes.
Grandpa og medsoldater under sitt siste møte i 2012. (Foto: privat)
Etter banketten ble grandpa og de andre invitert på omvisning i World War II Memorial i Washington D.C. Her var flere av slagene grandpa var med på markert i marmor.
Grandpa sa etterpå at han hadde fått en avslutning på alle grusomhetene han hadde opplevd under krigen. Dette skulle vise seg at det var siste gang grandpa var sammen med sine gamle kamerater.
I 2012 inviterte den canadiske ambassaden i Washington de gjenværende soldatene på bankett. Dette fordi den amerikanske kongressen diskuterte å tildele FSSF en spesiell gullmedalje, dette er den mest prestisjefylte utmerkelsen i USA, og den tildeles kun i sjeldne tilfeller.
Etter banketten på den canadiske ambassaden inviterte FSSFA alle de gjenværende veteranene til bankett. Her møtte grandpa mange av de han hadde tjenestegjort med i 2. verdenskrig. For å hedre FSSF kom aktive spesialsoldater fra både den canadiske og amerikanske hæren. Alle i troppen var nå rundt 90 år gamle, og mange av dem visste at dette trolig var siste gangen de møttes.
Grandpa og medsoldater under sitt siste møte i 2012. (Foto: privat)
Etter banketten ble grandpa og de andre invitert på omvisning i World War II Memorial i Washington D.C. Her var flere av slagene grandpa var med på markert i marmor.
Grandpa sa etterpå at han hadde fått en avslutning på alle grusomhetene han hadde opplevd under krigen. Dette skulle vise seg at det var siste gang grandpa var sammen med sine gamle kamerater.
Congressional gold medal
Høsten 2014 fikk grandpa en invitasjon til den amerikanske kongressen for å være med å motta “the congressional gold medal” sammen med de andre gjenlevende FSSF-soldatene. Grandpa hadde lyst til å reise til Washington D.C, men han var gammel og for svak. En slik reise ville være en for stor belastning. Etter å ha tenkt seg om bestemte han seg for å be om å få lov til å sende sine to norske barnebarn. De som organiserte seremonien, synes det var en god idé, spesielt da det nettopp var at Norge var grunnen til at FSSF hadde blitt samlet.
Den 4. februar 2015 mottok min far og onkel medaljen av Speaker of the House, Nancy Pelosi. Hun sa i sin tale at denne høye utmerkelsen ble tildelt enheten for sin enestående tapperhet og innsats under 2. verdenskrig. For å ha satt spor i det amerikanske og canadiske samfunnet og som opphavet til alle spesialstyrkene.
Siden grandpa ikke klarte å reise til Washington D.C, reiste både TV-kanaler, radiostasjoner og aviser hjem til ham. Han var stolt da han poserte med den eksklusive medaljen. Få måneder senere, den 31. mai 2015 døde grandpa.
Høsten 2014 fikk grandpa en invitasjon til den amerikanske kongressen for å være med å motta “the congressional gold medal” sammen med de andre gjenlevende FSSF-soldatene. Grandpa hadde lyst til å reise til Washington D.C, men han var gammel og for svak. En slik reise ville være en for stor belastning. Etter å ha tenkt seg om bestemte han seg for å be om å få lov til å sende sine to norske barnebarn. De som organiserte seremonien, synes det var en god idé, spesielt da det nettopp var at Norge var grunnen til at FSSF hadde blitt samlet.
Den 4. februar 2015 mottok min far og onkel medaljen av Speaker of the House, Nancy Pelosi. Hun sa i sin tale at denne høye utmerkelsen ble tildelt enheten for sin enestående tapperhet og innsats under 2. verdenskrig. For å ha satt spor i det amerikanske og canadiske samfunnet og som opphavet til alle spesialstyrkene.
Siden grandpa ikke klarte å reise til Washington D.C, reiste både TV-kanaler, radiostasjoner og aviser hjem til ham. Han var stolt da han poserte med den eksklusive medaljen. Få måneder senere, den 31. mai 2015 døde grandpa.
